Winemakers Dinner med Dr Thanisch på med Vilje

I Pittoreske Mosel ligger noen av Tysklands beste (og bratteste) Vinmarker. Elven som bukter seg langs dalbunnen samt de stupbratte åssidene utgjør solfeller som muliggjør vindyrking i et såpass nordliggende område. Dette mikroklimaet samt et jordsmonn komponert over gråskifer gir oss en Riesling med en mer slepen syre og rikelig frukt.

Fredag 11.11.11 (jada, datoen stemmer) besøker Eier av Den anerkjente produsenten Dr Thanisch-Erben Müller-Burggraef (heretter Dr Thanisch) Hr Erik Rundquist, Skien, nærmere bestemt med Vilje Hygge- og Spisested. Med seg har han viner fra Mosels absolutt beste vinmarker. Det kan Nevnes Bernkasteler Doctor, Bernkasteler Badstube, Graacher Himmelreich og Juffer-Sohnnenuhr for å nevne noen. Til vinene hans setter med Vilje opp en 4-rettersmeny

Dr Thanisch Har vært familiedrevet siden 1636 og har i de siste 4 generasjonene vært styrt av den kvinnelige delen av familien. Godeste Hr Rundquist er således inngiftet i Familien og er forøvrig fra Sverige, slik at kvelden nok blir forståelig for dem som ikke hadde Meget i tysk på skolen.













På bildet over ser vi den berømte Doctor vinmarken med inngangen til Dr Thanisch sin kjeller. De markante bronsedørene viser et relief som beskriver legenden bak Doctor-navnet.
På bildet under ser vi et utsnitt fra torget i Vakre Bernkastel Kues, med sine koselige smug og bindingsverkshus


For mer informasjon om Winemakers Dinner på med Vilje trykk her

Italiensk naturvin

Det er stadig flere vinprodusenter som lager vin etter økologiske prinsipper, sågar er det en økende andel av biodynamiske viner å få kjøpt. Dette er en velkommen trend når også mye av vinene som lages er meget bra. Når det gjelder biodynamisk dyrket vin finnes det tre stadier hvorav det på det mest ekstreme lages vin som er totalt uten tilsetninger av noen slag. Til og med svovel, som brukes som en bevarende tilsetning sløyfes for å få vinene så naturlige som mulig.
Usvovlet vin er spennende, men utfordrene for konsumenter da vinene er skjøre og ofte faller sammen om de ikke er oppbevart riktig. De er heller ikke så glad i transport og for oss som bor i Norge er dét et problem.

Uansett finnes det ikke så mange utgaver på polet, men noen dukker da opp. Trikset er å oppbevare vinene kjølig, og gjerne i kjøleskapet (også røde viner), og at man dekanterer dem skånsomt før servering. I dette tilfellet kan man dekantere den én time før servering slik at den får luft og oppnår god temperatur. Rundt 14-15 grader er fint for denne.

Produsenten, Cascina, Degli Ulivi har laget biodynamisk vin siden 1984, og bør derfor regnes som vetraner på området. De dyrker også andre grønnsaker og oliven inne iblant vinrankene slik at vinstokkene får hard konkurranse om næringen og trenger dypt ned i underlaget. De lar vinrankene vokse så fritt som mulig, eksfolierer ikke rankene eller grønnhøster.

Vino Bellotti Rosso Vino Tavola
Cascina Degli Ulivi
Monferrato, Piemonte, Italia
13,5% alkohol, 3,7g sukker/l, 6,9g Syre/l
70% Barbera, 30% Dolcetto
kr 139,90

Vinen selges uten årgang da det klassifiseres som en Vino Tavola, eller bordvin, og således ikke tillates årgangsbenevnelse. Vinen tilbringer 11 måneder på store eikeliggere og kommer på markedet året etter innhøstning (så da er det bare å finne frem kalkulatoren for å finne året)

Nesen er rustikk, animalsk mot høy og stall. kjølig frukt med røde bær og toner av lakris. litt floral bakkant med innslag av roser. (merk at det er stor positiv forskjell på en dekantert vin kontra en udekantert)
Vinen har stor munnfylde, snerper litt på syren og er tørr. Aromaene går mot kirsebærkjerne og røde bær som holder langt ut i finishen. Balansert vin med fin fruktkonsentrasjon.
Hyggelig, rustikk vin som er drikkeklar nå. Vel verdt prisen.

En Ja takk og tre Nei Nei

Forrige blogg omhandlet nyheter fra New Zealand, og sannelig skal jeg fortsette med det i denne også. Jeg har gode opplevelser med NZ-viner og et stort nyhetsslipp gir potensiale for gode vinopplevelser.
Jeg begynner med "Ja takk".
Julicher er drevet av den Nederlandske immigranten Wim Julicher og har en vinmaker, Outi Jakovirta, fra Finland. De holder til i Martinborough som ligger syd på den nordligste øya og kaller seg et boutique-winery. En betegnelse som antyder spesiell oppmerksomhet i vinmakingen og forholdsvis små kvanta/ lave avlinger. Det betyr også, som regel, premium priser.

Julicher 99 rows Pinot Noir 2009
Martinborough, NZ
14% Alk. 5,9 g syre/l, 10 mnd på 15% nye/85% gamle franske fat.
kr 239,90, skrukork

Jeg skal si at jeg blir skeptisk når jeg ser en etikett som proklamerer boutique-winery og samtidig oppgir hele 14% alkohol. Det er rimelig høyt for en PN. Fargen, intens rubinrød, med stor og middels tett kjerne kunne gjerne antyde at dette var PN på steroider, men nesen var overraskende kjølig og duftet komplekst av bringebær, saftige moreller, plomme. Sekundæraromaer mot lær og krydder og et hint av fat som allikevel er pent integrert i vinen.
I munnen er den stoffrik med intens, fruktig inngang hvor bringebær og moreller er hovedinnslagene. Den har en lang tørr avslutning med touch av lær og mørk sjokolade. Tanninene er behagelige og druerelaterte, den er middels fyldig og har en god syre. Min frykt for det som på engelsk ville blitt kalt a whopping 14% Alcohol, viste seg også å være ubegrunnet.
Konklusjonen er at dette er en godt laget vin som man helt klart kan mistenke å være laget for en viss Herr Parkers gane, men for all del; det er ingenting galt med det. Den sjarmerte ihvertfall meg. Denne drikkes utmerket nå-3 år. Småvilt, magert kjøtt.
I min notatbok står den oppført med 89 poeng av 100. Prisen er det heller ingenting å si på.

Så; mine 3 "Nei Nei":

Lawsons Dry Hills Pinot Rosé 2010
Marlborough, NZ
13% Alk. 5,4g sukker/l, 7,6g syre/l
kr 154,90, skrukork

Tja... La meg først starte med konklusjonen. Dette er ingen direkte dårlig vin. Lawsons Dry Hills, som er produsenten klarte seg utmerket i forrige blogg med sin Riesling, men argumentet mitt der om at man kan finne europeiske viner som er like gode for samme pris gjelder enda mer her. Man kan finne tilsvarende viner i europa som ikke bare er billigere, men også langt bedre.

Vinen har en viss mineralitet på nesen og innslag av bringebær, peachy/tropiske aromaer. Litt ensidig. Klar, kjølig frukt, tørr. Høy syre og god lengde, men virker litt ubalansert og varm i finishen. Ok PN rosé men man kan gjøre langt bedre med en Joseph Mellot PN Rosé til skarve 139,- eller, en av mine favoritter; en Salwey Spätburgunder Kaiserstuhl Rosé til 145,90.

Elephant Hill Pinot Rosé 2010
Central Otago, NZ
13,5% Alk., 3,5g Sukker/l, 5,8g Syre/l
kr 169,90, Skrukork

Lukter, bringebær og tutti frutti. fresh. I munnen har den klare, friske ripsaromaer som nærmest rives vekk av total ubalanse mellom frukt og alkohol. Lukter langt bedre enn den smaker. koster minst 69,90 for mye.

Seleni Cellar Collection Sparkeling Sauvignon Blanc
Hawkes Bay, NZ
12,5% alk., 8g sukker/l, 7,4G syre/l
kr 139,90, Verdens kuleste kork!!!

Ok! jeg er barnslig! jeg gleder meg åpenbart over små, nerdete detaljer og korken på denne vinen er det morsomste jeg har sett på lenge. (jeg er klar over at dette er rimelig geeky, ja) Den har en skrukork med en re-seal knapp, slik at man kan holde vinen fresh. Har latt meg begeistre av denne og smilt i flere dager.
Nesen på vinen er nesten umerkbar, men druetypisk med aromaer av gule frukter og nyslått gress. Den er laget på Charmat-metoden (cuve close) som vil si at den har annengangsgjæring på tank. Slank og kjølig frukt med ok lengde. Fungerer nok godt som en aperitif, men er litt ensidig og kjedelig. Prisen er det forsåvidt ingenting å si på. Verdt å kjøpe bare for korken skyld

NZ slippet så langt viser meg at Pinot Noir er druen par exellence og at det er her man finner value viner.Saquvignon Blanc er også god i NZ, men man må opp i pris. Det er verdt det å oppsøke disse andre vinene for de demonstrerer alle typiske NZ-knagger og kan gi nyttig lærdom i å stedsfeste viner. Jeg tror fast på at NZ er det landet i den nye verden som har potensialet til å produserer viner av høyest kvalitet,men at det muligens lider under en smule schizofreni når det gjelder drueidentitet. I europa har man jo luksusen av 1000 år med vinmakerhistorie, og det er tydelig at NZ fortsatt er i bleier.... Men korker kan de!!!

Nye Viner fra New Zealand

Nyhetslippet på polet fokuserer på New Zealand, og det er en glimrende anledning til å bli kjent med et land som stadig blir forbundet med den nye verdens kvalitetsalibi. De klimatiske forutsetningene for å lage vin er spesielt gode på den sørlige øyas nordre del og Marlborough er det mest kjente vinområdet med ca 60% av NZ totale vinhøst.
Selve paradedruen i området er Sauvignon Blanc, som egenhendig har sørget for landets klatring på vinverdenens stjernehimmel. Viner som Cloudy Bay Sauvignon Blanc er med rette å finne på vinkartene hos Michelin-restauranter.
Det er Varme solrike dager og kjølige netter som er nøkkelen til suksess. De store temperaturforskjellene gjør at druene får masse sol, men blir kjølt ned på kvelden og unngår å bli "kokt".
I tillegg til Sauvignon Blanc, gjør Pinot Noir, Chardonnay og Riesling det godt. Det dyrkes også andre hvite, aromatiske sorter som Gewürstraminer samt noe Syrah (som faktisk kalles "syrah" og ikke Shiraz som nabolandet i øst elsker å kalle det)

NZ har sin egen signatur. De holder druetypisiteten og stilen ligger (som regel) nærmere den gamle verden, men legger gjerne igjen en klar NZ adresse i form av modne, gule frukter og mineralitet for hvite og meget fruktdrevne røde.



Jeg har sjekket ut endel av nyhetene på polet og plukket ut et par gode.
Lawsons Dry Hills 2009 Riesling
Marlborough, NZ
12% alk, 9,6g sukker/l, 9,6g syre/l, Skrukork
kr 155,-

Peachy frukt, ferskenkjerne, Aromatisk nese med hint av våt stein. Fyldig frukt i munn. NZ all the way. Fruktkonsentrasjonen er god, søtsyrlig inngang med en markant tørr finish. vinen er meget godt balansert og den er lang og god. Dette er en vin som bør drikkes på en 6-7 grader, og som kommer til å trives godt på terrassen din. skulle du slumpe på å ha noe godt å spise ved siden av som for eksempel en grillet ørret ville nok det muligens bli enda bedre.

Prisene på NZ viner er generelt høye men kr 155,- for denne er absolutt ingen upris.



Waipara Hills Pinot Noir 2009
Waipara, NZ
13,5% alk, 0,6g sukker/l, 5,8g Syre/l, skrukork
kr 164,90

Vinen ble testet blindt, men allerede fargen var avslørende om hva jeg hadde i vente, Nervøst blekrød, med en stor blek kjerne. På nesen slår mineraliteten meg, og på et punkt kunne den slått meg som en tysk Spätburgunder. Den har pene jordtoner, hint av fat (som virker litt konstruert, siden den slettes ikke har mye fattid) og masse saftige bringebær. Frukten er saftig og kjølig og minner om kirsebærstein. Vinen er middels fyldig og druetanninene er godt integrert. Den har en meget god lengde og finishen er tørr, fruktig og pepperaktig.
Godt laget vin som funker godt til and, småvilt.
Personlig ble jeg meget begeistret for denne vinen som demonstrerer druetypisitet og klar adresse. Jeg tror ikke det blir lett å finne PN i denne kvaliteteten til tilsvarende pris.



Walnut Block collectables Sauvignon Blanc 2009
Marlborough, NZ
13,5% alk, 2,2g sukker/L, 7,4g syre/l, Skrukork
kr 175,-

Dette ble nedturen. Sauvignon Blanc fra NZ har hatt evnen til å begeistre meg, men her ble jeg skikkelig skuffet.
Den begynte forsåvidt bra. Gule frukter,stikkelsbær og fin mineralitet mot vår stein på nesen. Sånn som det skal være. I munnen virket den ubalansert og det fruktige anslaget ble avsluttet brått av en meget kort, tørr finish. Syren er merkbart høy og den gir et varmt alkoholstikk i avslutningen. Prisen er ikke lett å forsvare for denne, og jeg villenok heller ha brukt 249,- på en Cloudy Bay for å smake en skikkelig benchmark NZ sauvignon blanc.

Jeg har igjen å smake noen NZ roséviner, og disse vil bli blogget om i nærmeste fremtid. Det har vært altfor lenge siden min siste blogg, og til det er det bare å si at tiden ikke har strukket til. Det betyr jo ikke at jeg ikke har smakt på vin i mellomtiden, og smaksboka mi er full av viner å skrive om, så da er det bare å håpe på bedre tider.

Vi jobber også med smakinger i forbindelse med Mersmak, og om du har forslag eller ønsker, håper jeg at du noterer dem i kommentarfeltet nedenfor.

Rosé - Oh yeah!

Det er få ting som gir vårfølelsen like godt som en god Rosévin. Årets Roséviner er like om hjørnet, mens mange av fjorårets bør drikkes opp før den nye sesongen. Selv om den ofte regnes som ferskvare, finnes det mange som holder brillefint året etter også.
Altså; siste innspurt/klargjøring av kjeller før sleppet gikk som følger:

Himmelstiege Zweigelt Rosé federspiel 2009
Wachau, Østerrike
kr 134,50
12,5%alk 2,4g sukker/l, 6,1g syre/l
100% Zweigelt

Østerrisk Rosé er i hovedsak forbundet med Schilcher, flott og syrerik, men det lages altså vin på andre druer også. Denne overbeviser ikke helt, selv om den er forholdsvis godt laget. på mine notater for ifjor på denne vinen var jeg ikke begeistret. Den har en Candyrosa farge og har et markant mineralsk anslag på nesen og mascharino kirsebær. Vinen starter ganske søtt i munnen men går over i en markant bitterhet som den ikke balanserer med frukt. den blir nesten litt campari-aktig bitter. Den har en meget god syre og funket godt med mat. blant annet spekepølse.

Salwey Kaisersthul Rosé 2009
Baden, Tyskland
kr 145,90
13% alk, 1,6g sukker/l, 6,1g syre/l
100% Spätburgunder (Pinot Noir)

En vin som imponerte meg ganske bra ifjor var Salweys Weissherbst på spätburgunder. Dog er kjennetegnet på en weissherbst at den skal drikkes ferskt og jeg var en smule spent på om det var noe igjen i flasken.
Den er meget mineralsk preget og har innslag av jorbær, rips og eple. Det er helt klart at den er på vei ned, men denne er seigere og den gode syren og frukten gjør denne til et godt glass fremdeles. Den får meg til å glede meg til 2010 årgangen

Ok så tok jeg med en fersk en også da;
Domaine Montrose 2010
Cotes de Thongue, Frankrike
kr 106,90
12,5% alk
65% Grenache, 20% Cabernet, 10% Syrah

Blek lakserosa. Dufter av rosa grapefrukt/fruktcocktail
Saftig, sommerlig rosé med fin frukt med jorbær, lime og grapefrukt. Finishen er lett bitter. den er en smule kort,men prisen synes jeg er meget god. Denne kan fint drikkes uten mat

Førstkommende torsdag (12.5.2011) kl 19.00 er det forøvrig rosé-slipp på med Vilje. Vi skal smake oss igjennom det nye rosésortimentet bestående av 4 viner. smakingen inkluderer én aperitif og koster kr 299,-
Påmelding på marius@liane-johansen.no eller 97092603

Rhône-Ranger

Det er få amerikanske vinprodusenter som får meg så begeistret som Randall Grahm og hans Bonny Doon Vineyards. Jeg har skrevet artikler om ham før, og det er et faktum at han er en meget interresant mann å følge. Med universitetseksamen i filosofi og utseende som om han nettopp ramlet av bussen til woodstock, er det ikke overraskende at han har sine egne ideer når det gjelder å lage vin. Han er en beundrer av fransk vinmakerkunst og kaller seg selv en Rhône-Ranger. Det betyr vel at hans viner er sterkt influert av vinbøndene langs Rhône. Om du ikke har skjønt det nå, bør jeg vel tilstå at jeg er en fan, og har flere årganger og etiketter i kjelleren. Hans le Cigar Volant er glimrende, men han imponerer også med basisvinene sine. Fellestrekket for dem er at de er klokkerene uttrykk for druetypisitet, og at de har en mer lettbent eleganse enn hva mange andre amerikanske produsenter klarer å få til med samme druer. Vinene er også ganske godt priset i forhold til andre viner som kommer fra over dammen. Et annet pluss er at Randall selvfølgelig er et barn av regnbuen og lager sine viner på en mest mulig naturlig måte. (derfor en av Alice Feirings yndlings produsenter(Alice Feiring; Vinskribent, forkjemper for naturlig vin og misliker av Robert Parker)) Han bruker gjæren som vokser natrulig på druene og bruker lang masserasjonstid og er på mange måte mer Rhônsk en man er i Rhône. Han er også kjent for å ha litt i overkant kreative etiketter, som i seg selv er en grunn til å smake seg igjennom rangen hans. Syrah Le Pousseur 2008 Usa, California kr 190,- 96% Syrah 4 % Grenache (i USA holder det med 85% av en drue for å få druenavn på etiketten) 13,5% alk, Skrukork, 1g sukker/l, 7,8g syre/l Vinen har fått 12 måneder på store eikeliggere, og er gjæret med naturgjær. Fargen er tett, mørk rød med lilla kant. På nesen har den alle triggerene til en syrah (Carine kjørte denne blindt til meg, og det var rimelig enkelt å plukke den ut) som pepper, gasbind, hengt kjøtt og skogsbær (mot blåbær). Den har også litt lakris og urter i bakkant. Eikearomaene (som kommer fra eikechips) er ikke påtrengende. I munnen er den generøs og middels+ fyldig med en ganske flott syrestruktur. Skogsbærene går igjen. Vinen har lang ettersmak og en tørr finish, fremstår som meget godt balansert. Dette er en meget god matvin som går godt til kjøtt med kraftige sauser. Den kommer nok til å bli vurdert kjørt til hovedretten på med Viljes Telemarksaften som består i okse fra Borgestad. God vin. Flott produsent. Bra pris; løp og kjøp

wine and war

Jeg leser endel faglitteratur om vin, da det er et rimelig stort emne å prøve å holde seg oppdatert på. Noen ganger kan det være et hyggelig avbrekk å komme over en bok som istedenfor å være om vin som eget tema, handler om vin og vinmakeres innsats under 2.Verdenskrig.

Donald og Petie Kladstrup er to Amerikanske journalister som har skrevet flere bøker om vin og krig, og denne paperbacken fra 2002 tar oss med på en ganske spennende reise i faktiske hendelser under krigen, basert på skildringer fra en rekke prominente vinmakeres opplevelser.

Vi følger Bernard de Nonancourt fra Möet & Chandon da han som Fransk soldat under frigjøringen tar med seg et team med klatrere opp til Hitlers Ørnerede og finner Adolfs personlige vinkjeller.

Gaston Huets 5 år som krigsfange i et OFLAG og hans triumf over overmakten da han klarte å presse leirsjefen til å tillate en vinfestival for de innsatte er en smått utrolig historie.

Familien Hugels problemer med å befinne seg i Tysk-annekterte Alsace hvor de må sende sine sønner til den russiske fronten er en av mange familieskjebner som gir spennende lesing

Boken er full av gode historier om Fransk trassighet ovenfor Tyskerene. Blant annet hvordan de snøt dem for vinen de krevde av sine undersåtter, eller hvordan man brukte vintønner for å smugle mennesker og våpen over demarkasjonslinjen. Ganske interessant er det å lese om hvordan Vichy-regjeringen først ble sett på som vinindustriens redning og hvordan Marshal Petain ble donert sin egen Clos i Burgund.

Boken omhandler vin, men mer som sement for å binde sammen krigshistorie med en litt annen innfallsvinkel. Den er godt skrevet og tar for seg mange kjente vinpersonligheter og deres forhold til krigen. Vel verdt å nyte med en god flaske vin.

kan kjøpes på denne linken